Psykiater Gunvor Launes forstår hvorfor noen kaller eksponeringsterapien for The Cruelest Cure.
Tekst og foto: Maja Hagen Torjussen
For Gunvor Launes har milepælen i psykiatrikarrieren hennes vært å bidra til å spre, samt anvende bruken av konsentrert fire-dagers intensiveksponeringsterapi for mennesker med tvangslidelser, panikklidelser og fobier.
Hun har i flere år jobbet med 4‑dagers behandlingen. Det er professorene Gerd Kvale og Bjarne Hansen som har utviklet programmet. I 2020 hadde 40 klinikker i Norge rullet ut behandlingsprogrammet, såkalt B4DT, som står for Bergen 4 Day Treatment.
Launes praktiserer nå metoden ved DPS Lister. Gatemagasinet MOT tar en prat med Launes for å bli kjent med angst- og tvangsmekanismene de arbeider med i programmet som Bent Høie i sin tid hyllet for å være revolusjonerende.
– Vi har visst mye om eksponeringsterapi og at dette virker mot angstlidelser og tvangslidelser, helt siden 60-tallet. Altså i over femti år, sier Launes til Gatemagasinet MOT og understreker:
– Det er absolutt ikke nytt at det er dette som fungerer.
«The Cruelest Cure»
Launes nevner artikkelen hun nettopp har lest, «The Cruelest Cure», om eksponeringsbehandling. Hun slår fast at eksponeringsbehandlingen hun benytter seg av for pasienter, er svært krevende behandling, den kan virke grusom, men med god støtte fra kompetente terapeuter, er resultatene gode.
– Har du et forferdelig minne fra et ran eller et overgrep, et nesten-dødsfall du har prøvd å glemme eller ruse bort, så skal du hente det frem i denne behandlingsmetoden. Da går man til åstedet, man ser det i øynene, som en del av PTSD-terapien. Jeg tror de fleste skjønner hvorfor noen kaller den The Cruelest Cure.
I eksponeringsterapien henter pasienten frem situasjonene, tankene og følelsene som man har minst lyst til å kjenne på. Behandlingsmetoden som Launes praktiserer, kaller hun derfor en tur til bakvendtland.
Man gjør det motsatte av å «ta seg en pause».
Helt systematisk oppsøker man det ubehagelige.
Har du et forferdelig minne fra et ran eller overgrep du har prøvd å glemme eller ruse bort, skal du hente det frem i denne behandlingsmetoden.
Unngåelse forsterker angst
Men skal man forstå metodene Launes jobber med, må man også se på hva mekanismen i angstlidelser og tvangslidelser består av.
Launes forklarer det slik:
– Når ubehaget oppstår og man reagerer, enten ved å flykte fra situasjonen fysisk eller gjennom et ritual, så er resultatet det samme; du satser mye på å unngå situasjonen og følelsene. Med flukten og sikkerhetsadferden sender man signaler til hjernen som bekrefter at situasjonen man er i, er farlig, sier hun og fortsetter:
– Gjør man det, trener man opp hjernen til å forsterke angsten og tvangslidelsen. Man bekrefter at situasjonen kan være livsfarlig fordi adferden bekrefter fare. Det er i hvert fall det signalet du sender til hjernen din, og hjernen bekrefter fare ved å sette deg og kroppen din sikkerhetsadferd eller i fluktberedskap.
Hun legger til eksempler:
– Dersom en person får et angstanfall med pustebesvær i et rom med tett luft, kan sansene neste gang bli veldig sensitive i en varm stue, for eksempel. Ved at man er sensitiv her, og svært oppmerksom på angsten forbundet med denne typen situasjon, så er det ikke lenge før man kanskje føler at man kveles, forklarer hun og fortsetter:
– Så man strever med å komme seg bort fra situasjonen eller forholde seg til at man på en eller annen måte må håndtere det som er skremmende. Utfordringen med denne adferden er at man bekrefter for kroppen at det er sant at man er i fare.
Ritualer opprettholder tvangslidelse
Et eksempel på OCD, som vil si tvangslidelse, kan være å være så redd for å ha glemt å trekke ut kaffetrakteren at man praktiserer ritualer rundt denne prosessen, forteller Launes.
– Man styrer på med om man har tatt ut kontakten fra støpselet eller ei. Man tar ut kontakten, så kommer man nærmere døra på vei ut og tenker «var det i dag eller i går jeg tok ut kontakten på kaffetrakteren?» Og noen blir aldri ferdig med å lure på om de har tatt den ut og bekymrer seg for brann og fare knyttet til det. Man gjennomfører ritualer, i dette tilfellet gjentatte sjekkinger, for å kvitte seg med uroen, men ritualet opprettholder uroen. Noen kommer seg ikke ut av huset.
Man bekrefter for kroppen at det er sant at man er i fare.
«Omvendt sjekkerunde»
– Hva er løsningen?
– Vi pleier å gjøre en omvendt sjekkerunde. Vi setter på tre plater på full steam og plugger inn kaffetrakteren – så går jeg ut, og står utenfor. Da skal pasienten slå komfyren av, trekke ut kontakten uten å snu seg, gå ut døra og lukke den. Så går vi. Da har vi brukt de elektriske apparatene, og skrudd de av – uten å gjennomføre ritualet, selv om behovet er å snu og sjekke. Man setter en stopper for responsen man har opparbeidet seg i disse situasjonene.
Løsningen skal ifølge Launes være, å oppsøke situasjonene som trigger angst og tvang, som i utgangspunktet er fysisk ufarlige, og oppholde seg i dem til hjernen trenes opp til å ikke reagere i form av å sende ut faresignaler til kroppen mens man står dem.
Mitt inntrykk er at enkelte psykologer ikke har lyst til å gjennomføre det, og tyr til andre behandlingsmetoder.
Ikke for alle
Likevel er det slik i dag at psykologer behandler angst- og tvangslidelsene på forskjellig måte.
– Det med å få spredning av forskningsbasert eksponeringsbehandling ser ut til å være vanskelig. Fremskrittene som er forsket frem i en randomisert studie har veldig tungt for å komme ut til folket.
– Hvorfor det?
– Det er ofte fordi fagfolk har sin måte å gjøre det på, og fortsetter å gjøre det på sine måter. Eksponeringsterapi for mennesker med angstlidelse er utfordrende og mitt inntrykk er at enkelte psykologer ikke har lyst til å gjennomføre det, og tyr til andre behandlingsmetoder, sier Launes og fortsetter:
– Driver du med eksponeringsterapi, er du ute av kontoret sammen med pasienten og kjører bil med pasienten dersom det er det som er utfordringen, og dette med å vise seg sammen med pasienten utenfor terapirommet bryter nok med mange terapeuters identitet og rolle. Men det er også mangel på kompetanse blant behandlere når det kommer til eksponeringsterapi. For skal du gjennomføre det, bør ikke pasienten få inntrykk av at du som behandler er usikker. Du kan ikke være redd for at pasienten skal «gå i frø». Og da får ikke alle dette tilbudet.
Launes forklarer at medikamentell behandling kan virke på angstlidelser, som antidepressiver (SSRI) i større doser.
Problemet er at dersom man slutter med SSRI, så kan det være en større tendens at angsten komme tilbake fordi man ikke har jobbet med eksponeringen; å bli vant til å stå i det man helst unngår.
Les hele artikkelen i utgave nr. 5 av Gatemagasinet MOT 2023