Gatemagasinet MOT

Selgerportrett:

Størst fantasi fra små kår 

Det er i nøden MOT-sel­ger Gydur er mest opp­finn­som og hen­ter inspi­ra­sjon i det han mener er en kil­de uten­for oss, som er til­gjen­ge­lig for alle.

Tekst og foto: Maja Hagen Tor­jus­sen

– Ver­dens ver­ste dikt, sel­ger han dikt­bø­ke­ne sine inn som med et sjar­me­ren­de smil.  

Forbi­pas­se­ren­de smi­ler til ham, ler med ham.  

Gydur sprer gle­de i Toll­bod­gata i Kris­tian­sand den­ne ons­da­gen før jul, med koke­bok, maga­sin og dikt­bø­ker for salg. 

– Er du mest en krem­mer, liker å kom­me i snakk med folk eller er du sim­pelt­hen bare glad i bøker og magsin­ut­gi­vel­ser? 

– Jeg er en krem­mer og jeg liker inter­ak­sjon med men­nes­ker. 

Etter at Gydurs ste­far døde i 2016 skul­le fami­li­en gjø­re opp for huset og han gjor­de en inn­sats i å sel­ge unna alt. Det var da MOT-sel­ger­ne skjøn­te at salg var noe som pas­set ham. Året før had­de han alle­re­de begynt med salg av gate­ma­ga­si­net =Oslo. 

MOT-sel­ge­ren voks­te opp uten­for Ham­mer­fest, og trakk seg sør­over idet han fyl­te 18. Oslo har han all­tid hatt et kjært for­hold til. 

– Det er fri­he­tens by. Det skjer all­tid noe der. 

Våk­net han opp en mor­gen oppe i nord, tenk­te han fort: Å nei, er jeg her!  

Siden 18-års­al­de­ren har Gydur levd man­ge liv. Blant rus­mil­jø­ene i Oslo på gata, åre­ne som tyng­re rus­av­hen­gig, fem år som alko­ho­li­ker og tret­ten år ful­le av rei­ser på godt og vondt i Asia. 

For som­mer­en 2000 var han lei av alt. Oslo, frem­ti­den, livet og men­nes­ke­ne.  

– Jeg had­de vært alko­ho­li­ker i fem år, og drakk hver dag. Jeg til­hør­te det det aller laves­te mil­jø­et av ute­lig­ge­re og rus­mis­bru­ke­re i byen, min­nes han. 

Gydur skul­le boset­te seg i Ber­lin. Men byen var ikke slik han hus­ket den som fra 80-tal­let. Den had­de fått noe nytt, stres­sen­de over seg. Alt det moder­ne had­de røs­ket bort spo­re­ne fra men­nes­ke­ne og mil­jø­ene, syn­tes han. Gydur ret­tet snu­ten øst­over. 

Tyr­kia, Iran, Pakis­tan, India, Sri Lan­ka, og etter hvert Thai­land. 

Jeg slut­tet helt å drik­ke. Jeg fikk til­ba­ke tro­en på alt; men­nes­ke­ne, livet og frem­ti­den. Det lan­det red­det meg.

Det far­li­ge 

Gjen­nom rei­sen opp­søk­te Gydur gjer­ne farer, noe han all­tid har gjort. Hva enn som var frem­med eller skrem­men­de måt­te han under­sø­ke.  

Da han var i India fikk han beskjed om å ikke opp­hol­de seg på stran­den om nat­ten. Det førs­te Gydur gjor­de var å span­ku­le­re stran­den på natte­tid og det tok ikke lang tid før seks men­neske­skik­kel­ser kas­tet seg over ham, slo ham bevisst­løs og tok alt han eide; visa-kort, pass og pen­ger. 

– Men den typisk nors­ke, oran­sje sek­ken tror jeg var for iøyne­fal­len­de. Oppi lå det en halv­flas­ke med vod­ka. Jeg ble så glad da jeg for­sto at de ikke had­de tatt den, for­tel­ler Gydur med opp­le­vel­sen godt på avstand i dag. 

Fare­ne knyt­tet han til slum­men, som også trig­get noe i ham. I en slum i India skul­le han sjek­ke inn på et motell, men fikk streng beskjed av resep­sjo­nis­ten om at det var for far­lig for «sån­ne for ham» å bo der. Også i Thai­land var det rett og slett far­lig for en vest­lig mann å bo i slum­men, og livet vil­le blitt kort.  

For Gydur hand­ler den­ne søken etter det utryg­ge, om fri­het. Med nord­len­din­gens egne ord:  

– I nøden blir man jæv­lig opp­finn­som. Etter ranet i India had­de jeg ingen­ting og kom i kon­takt med vold­somt man­ge men­nes­ker og fes­tet noe vilt uten ei kro­ne frem til jeg fikk pass og Visa-kort og pen­ger et par uker sene­re. Alle de inter­es­san­te men­nes­ke­ne man kom­mer over og snak­ker med når man ikke bare sit­ter i sin egen ver­den. Er du blakk og fat­tig, ser du ting. Og jeg opp­le­ver at jeg lever ster­kest når jeg lever i slum­men, og jeg er til­truk­ket av det.  

Men da Gydur kom til Thai­land end­ret den livs­trøt­te man­nen som had­de for­latt Oslo seg. 

– Jeg slut­tet helt å drik­ke. Jeg fikk til­ba­ke tro­en på alt; men­nes­ke­ne, livet og frem­ti­den. Det lan­det red­det meg.  

Gydur hus­ker han var til­ba­ke i Oslo for å hen­te noe musikk­ut­styr som­mer­en etter, og en venn­in­ne av ham som var et ora­kel så på ham i Oslos gater og sa umid­del­bart: «Hei. Du er ren­set!» Gydur ler varmt. 

– Jeg var jo det. 

Så er det en vel­dig mor­som sce­ne der han skal male søs­te­ra til kjæ­res­ten naken, ved å spru­te maling på et ler­ret, men det lig­ner jo ald­ri.

MOT-sel­ger Gydur har all­tid opp­søkt farer. Hva enn som har vært frem­med eller skrem­men­de har han måt­te under­sø­ke. 

Et mer sivi­li­sert Oslo 

Da Gydur kom til­ba­ke fra Asia til Oslo tret­ten år sene­re fikk han seg en opp­da­gel­se:  

Oslo had­de for­and­ret seg. 

– Og det til det bed­re. Byen var blitt mye mer human og det var kul­tur­opp­le­vel­ser over alt. Folk var mer venn­li­ge og mer sivi­li­ser­te. Det vir­ket som at fle­re had­de tatt utdan­nel­se og had­de en livets dan­nel­se som gjor­de at de var bed­re folk, synes jeg. 

Gydur tri­ves nå best på Grü­ner­løk­ka. Det er der de alter­na­ti­ve kunst­ne­re omgås, opp­le­ver han, og det er der han får solgt dikt­bø­ke­ne sine. Han er over­ras­ket over at det er unge i dag som er opp­tatt av dikt. Slik syn­tes han ikke at det var før. 

– Jeg sel­ger dem til stu­den­ter og kunst­ne­re. Folk som er litt yng­re i sin­net, kan du si. Noen sier de all­tid har boka med seg, at de slår opp i den og opp­da­ger nye ting. Jeg er vel­dig for­nøyd med å kun­ne gle­de and­re med det. 

Hit­til har Gydur gitt ut syv til åtte bøker. Ide­en fikk han fra en syk­kel­taxi-sjå­før fra Aust­ra­lia som han traff på i Oslo i 2018. Han for­tal­te han tryk­ket opp egne bøker og solg­te dem for 100 kro­ner, og en dag solg­te han 20 av dem på én dag. Gydur fikk et eksemp­lar av han gra­tis, og selv om han synes det han had­de skre­vet var fryk­te­lig dår­lig, lik­te han ide­en. Den fikk ham til å skri­ve. 

– Tre­ning gjør mes­ter.  

Har jeg det godt, bryr jeg meg ikke med å klek­ke ut så man­ge ide­er, og det blir mer støy og vans­ke­li­ge­re å leg­ge mer­ke til dem.

Fra en kil­de uten­for oss 

Hva er det du har skre­vet som du er mest for­nøyd med? 

Gydur ten­ker seg om. 

– Nå skri­ver jeg på en roman. Og den håper jeg å kan­skje kun­ne få utgitt på et for­lag, sier nord­len­din­gen. 

Hva hand­ler den om? 

– Den hand­ler om en per­son i tretti­åre­ne som er helt nede, i rus­mil­jø­et. Så kom­mer han i kon­takt med en ung kvin­ne fra en vest­kant­fa­mi­lie, og de to blir for­els­ket. Men, det er et skik­ke­lig Romeo og Julie-pro­blem for han er jo heroi­nist og fri­ker og pas­ser ikke inn i den kak­sete fami­li­en. Så skal den­ne her fri­ke­ren møte fami­li­en hen­nes, og han kla­rer å over­be­vi­se dem om at han er kunst­ner. Vide­re i his­to­ri­en intro­du­se­rer fami­li­en kunst­ne­ren for man­ge bekjent­ska­per og tar ham lik­som inn i var­men. Ved et til­fel­le spør en av dem: «hvil­ken tra­di­sjon maler du i?», og da kom­mer han på at en venn­in­ne av ham fra heroi­nist­mil­jø­et snak­ket om Jack­son Pol­lock som kas­tet maling på ler­re­te­ne og tenk­te det kan jeg også gjø­re, så han svar­te at han drev i den tra­di­sjo­nen. Så er det en vel­dig mor­som sce­ne der han skal male søs­te­ra til kjæ­res­ten naken, ved å spru­te maling på et ler­ret, men det lig­ner jo ald­ri. 

– Hvor hen­ter du ide­ene fra? 

– Jeg har en teori om det­te her. Alt av inspi­ra­sjon kom­mer fra en kil­de uten­for oss. Den kil­den er et slags uen­de­lig hav av vis­dom og den er til­gjen­ge­lig for oss alle; men­nes­ker og dyr. Alt vi må gjø­re er å åpne oss for det, sten­ge ute støy­en og det er da vi leg­ger mer­ke til det, sier Gydur og leg­ger til: 

– Men å ha lite pen­ger hjel­per vel­dig. Har jeg det godt, bryr jeg meg ikke med å klek­ke ut så man­ge ide­er, og det blir mer støy og vans­ke­li­ge­re å leg­ge mer­ke til dem. 

Sik­ker­het først 

Å leve under små kår har vært en pre­fe­ran­se for Gydur. Han har bodd i en cam­ping­vogn noen timer øst for Kris­tian­sand de sis­te tre måne­de­ne og når han nå skal til­ba­ke til Oslo for å sel­ge dikt tar han vanen sin, og lei­er en par­ke­rings­plass i Gam­le Oslo hvor det også er strøm slik at han får var­me inn i bilen. 

– Jeg had­de ei mus nå inne i cam­ping­vog­nen, og måt­te set­te ut fel­ler. Jeg er egent­lig imot det der, men hvis den set­ter i gang med å gna­ge over led­nin­ger kan den ta fyr og jeg omkom­mer kan­skje. Så det er et slags selv­for­svar. Sik­ker­het først, smi­ler han. 

Les hele artik­ke­len i utga­ve nr. 1 av Gate­ma­ga­si­net MOT 2024