Marion Messel mistet sin sønn til selvmord. Nå etterlyser hun rettigheter for at pårørende etter selvmord skal ha et apparat som kan være der, som kan bistå automatisk når alarmen går. Foto: Madeleine Mellemstrand
Krever rett til vaskehjelp etter selvmord
Tekst: Ole Dag Kvamme
- Oppdatert: 3 dager siden
Denne saken ble først publisert i utgave 2025-02.
Kim bare gikk fra festen. Han skulle fylle 20 år to dager senere. Mor, far og brødre hadde trommet sammen storfamilien. Men så bare forsvant han.
Den natten skjedde det mammaen hadde fryktet så lenge. Nå, mange år etterpå, klarer Marion Messel (67) å sette ord på hvordan det var å finne sin nest yngste sønn på 19 år og 364 dager, død.
– Noen burde stått med meg der, og sagt: «Dette skal du ikke stå aleine om, Marion». Men jeg gjorde det. Det var jeg som fant Kim, sier Messel.
Utfra presseetiske hensyn om å være forsiktig med å omtale metode ved selvmord utdyper vi ikke hvordan Kim klarte å ta livet sitt, den sommernatten i 2011. Men det var altså moren som fant ham neste formiddag.
– Jeg var helt alene
Sammen med mannen ryddet de så huset Kim hadde leid. Nå etterlyser hun rettigheter for at pårørende etter selvmord skal ha et apparat som kan være der, som kan bistå automatisk når alarmen går.
– Det burde vært et opplegg rundt. Når noen dør i trafikkulykke eller på annet vis, får du som regel beskjed fra politiet om å komme å se på likhuset eller sykehuset. Jeg var helt alene, sier Messel.
Hun bor i Søndeled nå, noen mil fra Tvedestrand, hvor de bodde på den tiden. I 2011 skulle Kim ha sin tyvende bursdag på mandagen den 24. juli. Han hadde sagt nei til feiring. Men Marion visste jo at sønnen likte å bli satt pris på. Kim hadde hatt det tøft. Det siste året var det både rus og psykiatri. Han bodde i et eget lite hus, uten inntekt. Han røykte litt hasj også. Faktisk truet han mange ganger med å ta livet sitt.
«Han vil ha oppmerksomhet», sa de andre.
Kanskje ville han det, men Marion fryktet jo han en gang ville gjøre alvor av det.
Dagen etter Utøya
Så kom bursdagshelgen. Det var dagen etter at Anders Behring Breivik hadde bombet Oslo og drept så mange på Utøya. Noen i familien kom fra Hønefoss. Alle var preget. De bestemte seg for å ha festen likevel. De hadde planlagt fest for Kim så lenge, og leid festlokale på Angelstad.
Festen gikk så som så. Kim hadde vært i godt humør, men ble lei. Han sa fra. Så bare dro han, tok på seg og gikk – til fots – fra festen. Marion og eldstebroren til Kim dro etter ham i bil. De tok ham igjen.
«Her kan du jo ikke gå?». Han satte seg inn. Det var altfor langt å gå ned til huset i Jacob Thorsens gate. Da de kom fram var han fortsatt hissig, og moren fikk ikke sagt god natt. Kim bare gikk inn i huset sitt og slengte igjen døra. Moren dro opp og ryddet festlokalet, før alle dro hjem.
Mange overnattet hos Marion og mannen i Fjærkleivene, noen minutter ovenfor sønnens hus.
Ved 01:30-tiden var de fortsatt ikke i seng, da Kim sendte henne tekstmeldingen:
«Minus 1». Hva betydde nå det da? Hun ringte ham.
– Noen burde stått med meg der, og sagt: «Dette skal du ikke stå aleine om, Marion». Men jeg gjorde det.
«Nå er det minus én, mamma», sa han og la på.
Det var midt om sommeren. Han måtte mene noe annet enn kulda. Hun kjente uro, og ville ned.
«Han vil ha oppmerksomhet, ta det nå rolig», sa de andre. Hun gjorde så.
Sa alltid han ikke ville bli 20
Kim hadde alltid sagt han aldri ville bli 20 år. Da hun dro ned til ham neste morgen, var dørene lukket. Hun kunne se stuedørene der inne, bak vinduene.
Huseier kom med nøkler. «Dette vil ikke jeg ha noe med å gjøre», sa huseieren og gikk.
Marion fant sønnen sin. Han var død. Hun kjente et voldsomt raseri komme over seg. Hun fikk lyst å fike hardt til ham. Hun så at han var død, og forsto det ville hjelpe lite. Hun ringte ambulansepersonellet.
«Dere må gjøre noe, dere må få liv i ham igjen», ba hun personalet, som svarte det var ingen ting å gjøre. Hun visste det jo også. Men hun ville ikke vite.
De var fire brødre. Nå var den nest yngste borte. Hun dro opp til Kims lillebror, med Downs syndrom.
– Jeg sa Kim hadde svelget en peanøtt, og døde. Ellers var jeg redd at han ville prøve å herme etter broren sin, sier Marion.
Naboene fortalte siden om et rabalder klokken 02. Dødstidspunktet ble satt til samme tid.
Hun og ektemannen ryddet. Fem dager etter dro de hvert til sitt. Ekteskapet var over. Så begravde de Kim.
– Han fikk penger av Nav. Jeg var redd de skulle fortsette å komme og at jeg skulle ende opp med ansvar for det. Jeg ba dem stoppe. Det er en liten kommune. Jeg sa jeg ikke orket å vaske. Da sa de på Nav-kontoret at de skulle ordne opp i det. Kommunen var liten, og da hadde jeg nytte av det, sier moren.
Marion brukte tre år på å komme seg tilbake i jobb. Fra hun var 54 til 57 år.
– Det innebærer et så sterkt inntrykk visuelt, med lukt og berøring.
Helsedirektoratets veileder
Helsedirektoratet lagde i 2011 en veileder om hvordan det offentlige skal håndtere selvmord. Den er ganske tydelig og inneholder en rekke punkter:
«Det viktigste er at alle kommuner har en beredskap som kan tre i kraft ved selvmord, hvor ansvarsforholdet fra akuttintervensjonen til langtidsoppfølgingen er klart definert.» heter det blant annet.
Gatemagasinet MOT er i denne reportasjen opptatt av den direkte håndteringen av selvmordet når det har funnet sted. Veilederen er ganske tydelig på at politiet har ansvar for håndteringen:
«Det kan være et stort behov for å rydde og vaske der det har skjedd selvmord ved metoder som skyting eller kutting. Av og til kan politiet ha behov for å plombere boligen inntil alle forhold rundt dødsfallet er grundig undersøkt, og boligen rengjort. Politiet bør ha et system for rekvirering av spesielt kyndige folk til å rengjøre og rydde et slikt åsted, slik at etterlatte slipper å gjøre dette selv.»
Men slik fungerer det slett ikke alltid, og det bekrefter professor Lars Mehlum ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og ‑forebygging.
– I et land med mange små og store kommuner, sier det seg selv at håndteringen varierer veldig fra sted til sted, sier han.
Mehlum bekrefter at mange pårørende opplever en voldsom belastning med å skulle håndtere selvmordet praktisk, i tillegg til den åpenbare belastningen ved å innse at en nær deg har avsluttet livet.
– Jeg tror ikke det er mulig å koordinere alt, men jeg tror det er mulig å gjøre det bedre enn i dag. Men husk at om vi pålegger kommunene enda mer arbeid, så må noen gjøre det. Hvem da? Skal det være de samme folkene som skal gjøre enda mer og løpe enda fortere enn i dag? Det er ikke bare å trykke på en knapp, eller å si at man bevilger en milliard mer, så enkelt er det bare ikke, det må tenkes smart, klokt og nøye overveies hvordan man kan få gjort ting på en bedre måte, sier Mehlum.
Han viser til at mange kommuner er små, og det går lang tid mellom hver gang en av innbyggerne tar sitt liv.
– En kommune med 1000 innbyggere vil gjennomsnittlig oppleve selvmord en gang hvert tiende år. Dermed får man begrenset med erfaring, kompetanse og øving i å gjøre ting bedre. Jeg tror avgjort at vi kan gjøre mer for å hjelpe etterlatte enn det vi klarer i dag, sier Mehlum.
For han er enig i behovet i å forbedre etterlattes situasjon når de finner en død.
– De fleste etterlatte har ikke særlig godt av selv å vaske og rydde etter et selvmord i hjemmet. Det innebærer et så sterkt inntrykk visuelt, med lukt og berøring. Midt oppe i sjokket av å ha funnet en du er glad i, så må du også gjøre ting du aldri hadde trodd du skulle måtte gjøre. Noen blir traumatisert av dette, men jeg tror det kan variere mye fra den ene til den andre. Jeg tror egentlig ikke vi trenger å forundres veldig mye over at det er noe de fleste gjerne ville være spart for, sier Mehlum.
Han viser til Helsedirektoratets ansvar for å koordinere offentlig håndtering av selvmord.
Selv om veilederen er klar på ansvaret, kjenner Mehlum tilfeller hvor pårørende blir stående alene. Han tar til orde for en sterkere koordinering.
– Veilederen for oppfølging av etterlatte ved selvmord er nå under revidering. Der blir det viktig å få inn klarere rutiner for hjelp til etterlatte og ikke minst en sterkere koordinering av hjelpetiltakene, mener Mehlum.
Ifølge Mehlum kan det være nødvendig å styrke etterlattes rettigheter, slik at de sikres nødvendig hjelp der og da.
– I arbeidet med å oppdatere veilederen bør man også se på om de rettighetene etterlatte har til hjelp kan styrkes, slik at de kan få de viktigste tjenestene i en akutt situasjon. Jeg tror det er stor forståelse for dette blant alle nødetater og alle impliserte hvorfor det er viktig og hva man trenger hjelp til, sier Mehlum.
Etterlatte tydelige på rettighetsbehov
Forskeren får klar støtte fra generalsekretær Knut Harald Ulland i Landsforeningen Leve, for etterlatte ved selvmord.
– Det er ganske åpenbart at det å stå i det og ta ansvaret for å rydde og vaske alene, er hardt. Ofte er man i sjokk og klarer ikke å be om hjelp. Så man gjør det bare selv, uten å kontakte for eksempel kommunen, eller forsikringsselskapet, som gjerne dekker dette, sier Ulland.
Leve liker veilederen fra 2011, men presiserer at den er bare det – en veileder.
– Noen store kommuner har klare retningslinjer, mens i andre kommuner ender gjerne de pårørende med å ta arbeidet selv. Den fysiske påkjenningen med rydding og vasking kan forsterke traumet og belastningen etter selvmordet. Sånn kan det ikke være, sier Ulland.
Deres løsning er som Lars Mehlum, bare enda tydeligere: Pårørende må ha rettighet til hjelp, og det må gjøres i lovs form, mener Leve.
Gjennom sivilbeskyttelsesloven, helse- og omsorgsloven og kommuneloven er norske kommuner pålagt ansvar og tjenester i kriser. Den er ikke klar nok, ifølge Ulland.
– I dag er det opp til kommunene selv hvordan de ønsker å organisere beredskapen. Kommuner må pålegges å ha kriseteam, hvor selvmord må være en situasjon hvor kriseteam er pålagt å rykke ut. Dermed skal etterlatte slippe å gjøre dette selv, om man ikke ønsker. Derfor er vårt syn at kommuner eller annen offentlig etat må være lovpålagt å ha beredskapsteam som umiddelbart rykker ut, og bistår til vasking og rydding i samråd med de pårørende, sier Ulland.
Knut Harald Ulland har store forventninger til at Helsedirektoratet skal oppdatere veilederen i løpet av 2025, når den nasjonale handlingsplanen mot selvmord fra 2020 til 2025 løper ut.
Alt som har med kroppen å gjøre
– Hvor langt skal dette strekke seg, fra vask og rydd til generell opprydding?
– Alt som har med kroppen å gjøre, tenker jeg, og dette bør skje i samarbeid med de etterlatte, sier Ulland.
Han har store forventninger til at Helsedirektoratet skal oppdatere veilederen i løpet av 2025, når den nasjonale handlingsplanen mot selvmord fra 2020 til 2025 løper ut.
– Tror du kommunene har hva de trenger for å gå inn i slike situasjoner?
– Ja, det tror jeg. Men om det er kommunen eller politiet som forestår det er ikke det viktigste for oss, men at det er en klart definert, lovpålagt oppgave, sier Ulland.
Vil ikke diskutere rettigheter
Verken Lars Mehlum eller Knut Harald Ulland får særlig gehør for rettighetsfesting hos Helsedirektoratet.
Direktør Jakob Linhave i Avdeling for psykisk helse og rus i Helsedirektoratet avviser at rettigheter er veien de vil gå – i denne omgang i alle fall.
I 2025 skal «ETTER SELVMORDET – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord» oppdateres, men uten å snakke om rettigheter.
– Vi har full forståelse for belastningen det er å håndtere selvmord, det kan være traumatiserende både på kort og lang sikt, og det er ikke bra om etterlatte blir stående alene, sier Linhave.
Han vil likevel ikke gå veien om rettigheter, som er et politisk spor, og må til Stortinget.
Helsedirektoratet er for tiden i innspurten av dagens nasjonale handlingsplan mot selvmord. Der håper de før nyttår å ha klar en ny veileder. Samtidig forbereder direktoratet en ny handlingsplan for perioden 2026 til 2030.
Rettigheter i lov er ikke på dagsorden.
Vil heller ha en punktliste
– Vi tror dagens veileder har fungert godt for mange kommuner som en god, faglig støtte. Likevel kan oppfølgingen bli bedre. Det er litt ulikt hvem som følger opp selvmord. I arbeidet vårt i 2025 har vi lyst til å se om vi klarer å lage et standardisert oppfølgingsopplegg som skal tre i kraft ved selvmord, sier Linhave.
Han ønsker at den skal beskrive det psykososiale teamet i kommunenes rolle på kort og lang sikt. Der kommunene er små, viser han til interkommunalt samarbeid.
– Det vi tenker på, er en punktliste for de psykososiale teamene. Rettighetsfesting er ikke noe vi kommer til å se på, vi ser etter feil og mangler ved dagens veileder. Så kan det være vi senere kommer til å se på behovet for rettigheter, men i så fall må vi ta det opp med Helse- og omsorgsdepartementet, sier Linhave.
- Publisert: 07.05.2025
- Oppdatert: 07.05.2025
