Kritisk til psykofarmaka-abstinenser
Tekst: Maja Hagen Torjussen // Foto: Anne Marie Jo
– Vi må begynne med vanskelige terminologier, slik at alle kan kobles på: Kort og enkelt, hva er psykofarmaka?
– Alt av psykofarmaka inneholder psykoaktive stoffer som går inn i hjernen og påvirker hjernekjemien. Endringene i hjernekjemien opplever vi som endrede sinnstilstander, for eksempel ved at tankene og følelsene blir dempet, at vi blir søvnige eller at vi får økt konsentrasjonsevne. Medisinen virker dermed grunnleggende etter samme prinsipper som koffein, alkohol og rusmidler; det endrer måten vi har det på, og det kan enten være hjelpsomt eller forstyrrende. De fleste psykofarmaka virker dempende og sløvende på følelseslivet og tankeaktiviteten. For noen virker medisinen ikke, og noen får det bare verre av at ta medisinen.
– Hvorfor skrev du Ph.d. om nedtrapping av psykofarmaka?
– Jeg er interessert i psykoterapi og hvordan man kan hjelpe mennesker med de vanskelige følelsene, tanker og traumer som man har. Jeg oppdaget tidlig at dersom medisin står i veien og supplerer med ikke-naturlige følelser, kan dette bli et hinder i arbeidet med psykoterapi. Målet i psykoterapien er ofte å lære hvordan man avbryter tankemylderet (bekymringer, grublerier, selvkritikk) selv – det vil si, hvordan man via sin egen psyke stopper tankemylderet uten å først dempe det med medisin. Jeg mener det oppstår en konflikt mellom psykoterapeutisk behandling og medisinsk behandling. Medisinen kommer til å styrke idéen om at tankemylder er ukontrollerbart og at det skal noe eksternt til for å ta styring. Derfor så jeg tidlig at mine klienter var nødt til å trappe ned på deres medisin for å komme videre med psykoterapien, og det var der jeg oppdaget at psykofarmaka ofte er vanskeligere å komme ut av enn man blir fortalt. Hverken pasienter eller fagfolk blir godt nok informert om hvor vanskelig det kan bli å stoppe med å ta medisinen og hvordan man gjør det korrekt.
Jeg oppdaget at psykofarmaka ofte er vanskeligere å komme ut av enn man blir fortalt.
– I vår ble komiker Jørgen Kjønø intervjuet av psykologisk. no. Han hadde fått hjelp av deg med nedtrapping av psykofarmaka etter flere år med kamp mot abstinenser fra reseptbelagte medikamenter fra lege som antidepressivaen Zoloft og andre C‑preparater, altså piller som ikke er kategorisert som vanedannende. Saken har ellers vært underkommunisert i media. Basert på din forskning og erfaring, hva er utfordringsbildet med medisiner som forskrives til mennesker med psykisk helseutfordringer?
– Stort. Den fundamentale utfordringen er at kroppen tilpasser seg medisinen. Introduserer du en psykoaktiv medisin over lang tid kan du ikke nødvendigvis bare gå av den når du vil, for det er en sannsynlighet for at du vil få abstinenser. Ikke alle er klar over hvordan abstinensene fungerer, og noen vet til og med ikke at de eksisterer i nedtrapping av legeforeskrevet psykofarmaka.
– Hvorfor kan man få abstinenser av psykofarmaka-preparater?
– Forestill deg at kroppen konstant prøver å finne ut hva vi gjør med den. Den tilpasser seg. Man kan godt øke eller redusere hjernens signalstoffer, for eksempel øke serotonin, men over tid kompenserer hjernen for medisinen ved at den gjør seg selv mindre sensitiv for serotoninet. Når du deretter trapper ned på det kjemiske inntaket av serotonin-økende medisin, må kroppen finne en ny balanse igjen. Dette skjer ikke over natten. Det tar tid, og i den tiden kan man få abstinenser. Derfor handler det om å trappe langsomt og gradvis ned på dosene, og først etter dette at kan man vite om man kan klare seg uten medisin eller ei. Jeg tror helt generelt at mange flere mennesker kan klare seg uten medisin enn det vi tror.
Flere forskningsprosjekter har ikke tatt med i betraktning at når pasienter går av medisinen og blir dårlige igjen, så kan det komme av abstinenser.
– Hvordan kan kroppen reagere i abstinensene?
– Symptomene kan være meget forskjellige. Av dem som får abstinenser, kan symptomene være influensa-lignende symptomer, svimmelhet, angst, redusert energi, indre uro i kroppen, hodepine, mareritt, skjelving, fysiske smerter, tåkete syn, tinnitus, selvmordstanker, symptomdepressive tilstander, plutselige utbrudd av gråt, irritabilitet og følelsen av elektriske støt gjennom hodet. Når man er på den helt laveste dosen på slutten av nedtrappingen, kan abstinensene være som verst.
– Psykologisk.no siterte deg på dette i vår: «- Det finnes åpenbart mye motstand mot å anerkjenne omfanget av bivirkninger og abstinenser fra psykiatriske medisiner. Om denne informasjonen var mer tilgjengelig, ville færre vært villig til å ta pillene – noe som hadde vært uheldig for dem som selger dem.» Mener du at markedskreftene i legemiddelindustrien har for mye kontroll?
– Ja, men det er lite vits i å påpeke dette som et problem. Vi vet mye om abstinenser fra psykofarmaka, men dette er ikke allmennkunnskap per i dag, fordi denne kunnskapen ikke blir kommunisert ut. Mange mennesker finner ikke ut av det før de står midt i abstinensene. Det er ikke okay. Flere forskningsprosjekter har ikke tatt med i betraktning at når pasienter går av medisinen og blir dårlige igjen, så kan det komme av abstinenser istedenfor konklusjonen om at sykdomsbildet vedvarer og de trenger medisinen – og der dette forekommer blir abstinensenes omfang og alvor som regel sterkt underdrevet.
– Dreier det her seg om tilbakeholdt informasjon, manglende forskning, eller selektiv forskning, mener du?
– Det handler ikke så mye om mangel på forskning, som det handler om selektiv eller mangelfull formidling av forskningen. Vi trenger en praksis som er i tråd med det vi faktisk vet fra forskningen, og så trenger vi å lytte mer til de tusenvis av mennesker som har vært igjennom abstinensene. La oss starte der. Formidlingen av forskningen som skjer i dag gir stor makt til noen typer retningslinjer, på tross av at formidlingen ikke har tatt med seg viktig forskning i betraktningen. Da står vi fast med én type retningslinjer, og å kritisere dette tror jeg svært få ønsker å forholde seg til. Det blir rett og slett for komplisert.
Å kritisere dette tror jeg svært få ønsker å forholde seg til.
– Samtidig har vi en forståelse av at mange mennesker har nytte av psykofarmaka-medisiner for å fungere bedre i hverdagen. Mener du da at medisinene fungerer fordi pasientene med lege i ryggen utsetter abstinensene?
– Man skulle tro det var et enkelt spørsmål å besvare, men det er det ikke. Mange tror at de trenger medisinen, og mange leger mener også gjerne at pasienten trenger dem, fordi de får det dårlig, når de forsøker å stoppe. Om det er abstinenser eller «effekt» vet man kun dersom man trapper langsomt nok ned på psykofarmaka, over lang nok tid til at eventuelle abstinenser kan gå over. Men i disse tilfellene vi kan ikke konkludere med at ingen har reell og nyttig effekt av medisiner eller at det bare er en midlertidig abstinensreaksjon. Samtidig kommer det an på hva man mener med effekt av medisinen. Å redusere symptomer på angst, en psykotisk tilstand eller depresjon er ikke nødvendigvis godt på lang sikt, hvis man er angstfull, psykotisk eller deprimert over noe som det handler om at ta seg av. Alternativt kan man ende opp med å kutte av kontakten til problemets kjerne, som så blir vanskelig å løse psykoterapeutisk. Psykofarmakas virkning vil ligne effekt, men i virkeligheten demper man bare symptomene på noe reelt, og så risikerer man å forverre problemet på lang sikt, fordi man tillater det å vokse.
– Vilt scenario: Dersom man hadde fjernet alt av psykofarmaka, mener du vi ville vi hatt en friskere befolkning?
– Hvis man fortsetter å bruke medisinen slik vi gjør i dag, ja, så tror jeg faktisk det skader flere mennesker enn den gagner. Men for meg handler det om å bruke medisinen på en annen måte og i langt kortere tid av gangen, så man ikke risikerer å bruke halve eller hele år på å komme ut av den. Dersom retningslinjene for bruk av psykofarmaka var mer evidensbasert og man lyttet mer til pasientene og de tidligere psykofarmaka-brukere, så ville det hjulpet.
Sørensen uttaler seg på generelt grunnlag, basert på sine erfaringer. Gatemagasinet MOT hører med Statens Legemiddelverk om hvordan de arbeider for å formidle kunnskap om abstinenser som følge av psykofarmaka-nedtrapping. Da svarer overlege ved Statens Legemiddelverk, Morten Finckenhagen på spørsmålene våre.
– Psykolog mener det er for dårlig formidling i dag, om abstinenser som følge av psykofarmaka-nedtrapping. Han mener at pasienter og allmennheten ikke er godt nok informert om at symptomene man får ved nedtrapping av psykofarmaka kan være abstinenser istedenfor symptomer som bekrefter en psykisk lidelse – som belegg for at pasienten trenger medisinen. Hvordan jobber Legemiddelverket for å formidle kunnskap om abstinenser som følge av psykofarmaka-nedtrapping?
– Legemiddelverket driver ikke aktiv informasjon til befolkningen om dette, men pakningsvedlegget inneholder ganske detaljerte opplysninger. I størst mulig grad bør legen informere pasienten grundig om forventede virkninger og bivirkninger og ta hensyn til pasientenes egne ønsker. Trolig er det mange pasienter som får forskrevet psykofarmaka på grunn av manglende kapasitet og lang ventetid.
– Psykolog mener ikke at det er for lite forskning på feltet, men savner mer evidensbasert forskning og mindre selektiv forskning (som går i medisinindustriens favør). Er formidlingen om abstinenser som følge av psykofarmaka-nedtrapping godt nok kjent i dag, mener Legemiddelverket?
– Jeg tenker at det er underkommunisert. Fra tid til annen får vi personlige historier fra folk som har strevet med å bli kvitt symptomer som de ikke trodde skulle være noe problem. Det er et dilemma for fastleger dersom en pasient har stått lenge på for eksempel SSRI og skal slutte, og så får noen svært plagsomme seponeringssymptomer. Da kan både lege og pasient bli utrygge på om det er uforsvarlig å slutte eller om de bør fortsette. Vi er opptatt av at legene har tilgang til gode tabeller for nedtrapping, så de får konkrete råd.
Les hele artikkelen i utgave nr. 4 av Gatemagasinet MOT 2023
- Publisert: 05.10.2023
- Oppdatert: 21.12.2023
