Sexolog og klinisk sosionom Hanne Kro Sørborg setter sitt perspektiv på mangfold og utenforskap i spalten Motstemmen.
Motstemmen:
– Det må være lov å være litt rar
Tekst og foto: Madeleine Mellemstrand
- Oppdatert: 5 måneder siden
– Du skrev debattinnlegg i Fontene om at du med diagnosen ADHD og dysleksi opplever å ikke bli forstått. Hvordan har du opplevd dette på systemnivå?
– Det er en innebygd forståelse om at man skal få til visse ting. Hvis en person ser vanlig ut, men for eksempel strever med å sitte i åpent kontorlandskap, så er ikke det akseptert. Hvis det stopper opp i hodet, blir det sett på som latskap. Hvis jeg er drøy kan det ha helt naturlige forklaringer, men systemet har ikke rom for at man er annerledes på dette. Jeg opplever ofte at ting man skal gjøre for fellesskapet, som for eksempel å delta på innendørs arrangementer, egentlig bare er utrolig slitsomt. Det har gått på bekostning av mine egne krefter, fordi jeg har stolt mer på beskjedene jeg har fått utenfra, i stedet for det som er bra for meg.
– Du fikk ADHD-diagnosen i voksen alder. Hvordan erfarte du prosessen?
– Jeg opplevde å bli forstått av fastlegen, men ettersom helsevesenet mente at jeg ikke var til stor nok belastning for samfunnet, fikk jeg ikke hjelp. Fordi jeg er i jobb er jeg så heldig at jeg hadde råd til å bli utredet privat. Psykologsamtalene var ekstremt belastende, for etter å ha brukt over 40 år av livet mitt på å holde store deler av personligheten min hemmelig, var det rart å plutselig si alt høyt. Nå har jeg sluttet å skamme meg, så folk synes jeg er mer «ADHD» nå på medisiner, men for meg er det annerledes. Jeg kjenner tydeligere på kroppen hvis det er for mye, tankene mine kan tenkes ferdig og det jeg trodde var angst handlet om overstimulering.
Jeg har stolt mer på beskjedene jeg har fått utenfra, i stedet for det som er bra for meg.
– I dagens samfunn kjenner mange personer på utenforskap. Hva skyldes det, mener du?
– Tankegangen om likhet er veldig sterk i vårt samfunn. Det er en stor frykt for å gjøre noe feil, fordi alt skal gjøres etter boka. Vi har en frykt for tap av fellesskap, og utestenging blir brukt som en metode hvis noen gjør noe «galt». Spesielt på Sørlandet, hvis noen bryter med normene, bruker vi stillhet og utestenging som respons. Det innebærer stor risiko å gjøre ting annerledes. Innenfor helsesektoren bør hjelpen komme lenge før vi har blitt syke. Vi må jobbe med holdningene våre i forhold til hvordan vi ser på mennesker som er ulike normen. Vi må være bevisst på hvordan det snakkes om i media og sørge for at forskjellige historier trekkes frem.
– Hva har det å kjenne på utenforskap kostet deg?
– Jeg har opplevd at mine opplevelser har blitt benektet. At jeg har tvilt på mine følelser og opplevelser, fordi det som er inni er så annerledes enn det folk har forventet. Det å alltid komme for sent, har blitt sett på som umoralsk. Jeg har brukt mye tid på å passe på hva jeg sier. Da jeg skulle søke på en jobb, ble jeg spurt om jeg trengte tilrettelegging. Jeg tenkte at jeg måtte holde kjeft, og det er synd, fordi jeg kunne fått et lettere liv hvis jeg sa det som det var, i stedet for å late som jeg var som alle andre. Jeg har også brukt mye krefter på å være superhyggelig, for å kompensere for at jeg er litt plagsom.
Det innebærer stor risiko å gjøre ting annerledes.
– Basert på dine erfaringer, kan spesialisthelsetilbudet i psykiatrien forbedres?
– Det som er vanskelig, er at hvis jeg skulle fått offentlig hjelp, så måtte jeg vært så syk at jeg sannsynligvis aldri ville blitt frisk igjen før jeg fikk hjelp. Hvis jeg er produktiv og kompenserer med andre strategier som koster meg muligheten til å ha et liv utenom jobb, er jeg ikke syk nok for å få hjelp fra det offentlige. Da skal jeg være den som tar kostnaden selv. Jeg hadde aldri hatt råd til å gå gjennom det private systemet for 10 år siden.
– Hva kan samfunnet gjøre for at personer med en diagnose skal føle seg forstått?
– Vi må slutte å holde ting hemmelig. Jeg synes vi må være mer bevisst på hvordan vi snakker om et handikap. Det må være lov å være litt rar. Jeg har opplevd at personer med en ADHD-diagnose fremstilles som utagerende og uten empati. Noen tror det er en atferdsforstyrrelse fremfor en nevroutviklingsforstyrrelse.
– Du jobber i Kristiansand kommune med å fremme likestilling, inkludering og mangfold. Tar du utgangspunkt i egne erfaringer når du jobber?
– Jeg er mest opptatt av at erfaringene til dem problemene gjelder, er det som skal lyttes til. Hvis noen er sint over å ha blitt behandlet dårlig, er det lurt å høre ordentlig etter på hva de egentlig forteller oss. Vi jobber for å gjøre samfunnet bedre, og det er viktig å få informasjon hvis man ikke lykkes. Når man får innspill om at noe ikke fungerer, er det egentlig en positiv tilbakemelding, fordi det betyr at man kan bli bedre.
– Er samfunnet tilrettelagt for personer som er annerledes?
– Nei, fordi vi har ikke engang bygg som er tilpasset rullestoler, eller nok arbeidsplasser med lyddemping. Alt er lagt opp til at det skal passe de fleste, som betyr at vi utelater mange. Uansett hvilket system vi lager så passer det ikke for alle, og vi må respektere at noen kan ha utfordringer med det.
Vi bør fortelle de fortellingene om at for å vinne så må man ha et fellesskap.
– Hva betyr mangfold for deg?
– Mangfold betyr at alle vi som har fortellinger som er litt annerledes enn det som er vanlig, tør å si det høyt. Vi må ikke skjemmes over lav inntekt i familiene våre, det må være rom for å fortelle historier om hvordan man feirer id, og det må være plass til å være hele seg selv i de fleste rom.
– Er det noen utfordringer du ser i samfunnet i dag, som også oppstår i ytringsdebatten rundt mangfold?
– Spesielt på nett er det mye hat mot skeive, etniske minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser. Språket blir brukt til å påføre skam på grupper som allerede er utenfor fellesskapet. Det er trist at noen mener det er feil å ha foreldre fra et annet land, at det er dumt å tro på en annen gud, eller at man bør skamme seg over å være forelsket i en person med samme kjønn.
– Hva er din oppfordring til mennesker som føler seg annerledes og opplever å ikke bli hørt?
– Min oppfordring er å finne andre som har erfaring med å stå litt på sidelinjen. Det trenger ikke være den samme grunnen til at man er annerledes, men hvis du finner et fellesskap, er det lettere å finne grunnen til hva du skal gjøre for å ha det bra. Ingen skal stå helt alene, vi trenger alle en heiagjeng. For å være en helt, så trenger du hjelpere. Det finnes ikke et eventyr med en helt uten hjelpere. Vi bør fortelle de fortellingene om at for å vinne så må man ha et fellesskap.
– Hva er din oppfordring til systemet som skal ta vare på disse menneskene?
– Begynn å fortell oss at vi kan få gode liv. Legg til rette for at vi kan få bruke det vi kan, i stedet for å måle hva vi ikke får til. Gi oss redskap for å løse ting i eget liv. Tren oss i ferdigheter vi kan bruke resten av livet, i stedet for å fortelle oss hva vi er dårlige på. Tenk så mye kulere det hadde vært for en person med dysleksi å ha undervisning i entreprenørskap, fremfor å øve på grammatikk. Å bruke kalkulator på en matematikkprøve er ikke juks. Stavekontroll er ikke juks. Det å bruke teknologi eller venner for å finne informasjonen man trenger, er ikke juks. Vi må alle bruke de redskapene som er rundt oss for å gjøre livet enklere.
Les hele artikkelen i utgave nr. 5 av Gatemagasinet MOT 2023
- Publisert: 30.10.2023
- Oppdatert: 10.06.2024
