Samtidig som Kaisa H. Suckow advarer om tendensen til stadig dårligere økonomiske forutsetninger for middelklassen, advarer hun om at vi mister fokuset på de som alltid har har strevd.
Hva og hvem er det egentlig du snakker om?
Tekst & foto: Maja Hagen Torjussen
- Oppdatert: 1 uke siden
– Du har fått enormt mange tilbakemeldinger fra lesere etter at du ga ut Oss mot verden. Hvilke historier om fattigdom i Norge deler de med deg?
– De fleste som har henvendt seg er folk som nå opplever det jeg opplevde, sier Kaisa H. Suckow.
– De går med tannverk og har ikke råd til regningene sine. De gruer seg til sommerferien fordi de ikke har penger. De lever i akutt vanskelige situasjoner. Jeg får henvendelser fra eldre som har stått i tilsvarende situasjon tidligere, og minstepensjonister som kommer bort etter jeg har lest på biblioteker eller småturneer. De får ikke økonomien til å gå rundt.
Det er ikke lenger bare mennesker som lever i lavinntekt hun hører fra. Nå opplever hun i tillegg at økonomiske kriser spiser seg inn i middelklassen. Renta er høy, strømmen er dyr, matvareprisene har vokst.
– De fattigste i Norge må vi ikke miste av synet, og det opplever jeg at media og mange av politikerne har gjort.
– Vi har mistet fokuset
Samtidig som Suckow advarer om tendensen til stadig dårligere økonomiske forutsetninger for middelklassen, advarer hun om at samtalen om fattigdom har endret seg:
– Vi har mistet fokuset på de som alltid har hatt det hardt. Det er gruppa som hadde det tøft allerede før dyrtiden kom i 2022. Etter dyrtiden er det flere som strever, men noen strever mest, sier Suckow og fortsetter:
– De fattigste i Norge må vi ikke miste av synet, og det opplever jeg at media og mange av politikerne har gjort.
– Samfunnet har sviktet
Suckow opplever at vi vil ha de gode løsningene nå, med en gang. Dette anser hun som et tegn i tida.
– Man vil at livet skal bli lettere for mange, fort. Og da vokser de enkle løsningene frem, som ikke alltid er de gode løsningene. Nå er vi i en tid der politikerne kjemper om kapp for å ha de tøffeste løsningene, som vi har vært vitne til innen kriminalitet og ung kriminalitet.
For Suckow er ung kriminalitet og økningen av den, et speil på feilslått politikk for mennesker som lever under økonomisk trange kår. Man stiller feil diagnose og tilbyr feil kur.
– Kriminaliteten blant unge er egentlig prisen for at samfunnet har sviktet barna. Og den prisen er det barna som betaler.
– Da jeg gikk rundt i regntøy i barnehagen, visste jeg ikke at livet kom til å bli annerledes for meg, enn for de andre barna. Det tok lang tid før jeg forsto at det kom til å bli forskjell på oss, sier Suckow og fortsetter:
– Men pedagogene, jordmødrene, lærerne, de vet hvem disse barna er fra tidlig alder, men vi klarer ikke å gjøre noe med det. Politikerne vil sette unge kriminelle i Norge i fengsel. Da får vi bukt med problemet, vi er «tough on crime», men kriminaliteten blant unge er egentlig prisen for at samfunnet har sviktet barna. Og den prisen er det barna som betaler.
Stortingsvalget: Hvilket parti vil overbevise?
Suckow ser et enormt potensial for partier som ønsker å bevege den delen av befolkningen som historisk sjelden stemmer ved valg. Mennesker under
fattigdomsgrensen stemmer mindre enn mennesker over fattigdomsgrensen.
– Dersom noen av partiene klarer å appellere til og fremme mennesker i lavinntekt sine sosialpolitiske saker uten at det er symbolpolitikk eller spill for galleriet, men reelt gode og praktiske løsninger for den gruppa, da kan bildet på sosial ulikhet i Norge endre seg, tror Suckow.
– Samtidig har jeg alltid synes det har vært underlig at et parti som Fremskrittspartiet historisk sett har sanket mange stemmer fra denne gruppa. Det bør være vanskelig for Sosialistisk Venstreparti at folk under fattigdomsgrensa stemmer på Listhaug.
– Det bør være vanskelig for Sosialistisk Venstreparti at folk under fattigdomsgrensa stemmer på Listhaug.
«Den flinke klassen»
Slik Suckow ser det, er det mulig at Fremskrittspartiets evne til å vinne velgere i lavinntekt er et resultat av venstresidens «flinke retorikk». Hun kjenner seg ikke igjen i det politiske språket som «den flinke klassen» i politikken kommuniserer med.
– Når man har satt seg inn i en tematikk, brenner for den og har lyst til å sette den på dagsorden og påvirke beslutningstakere om sosialpolitiske ting, så er det en forventning om at man skal kunne snakke beslutningstakernes språk.
Venstresiden snakket ikke til henne som velger da hun sto i økonomiske kriser. Fremdeles opplever Suckow at hun faller ut av samtalen når språket blir for avansert og fjernt fra hva det faktisk handler om.
– Jeg har selv kritisert politikere som snakker om mennesker under fattigdomsgrensen, for de ror plutselig rundt i begreper som «sosiodemografiske kjennetegn». Spørsmålet reiser seg, sier Suckow og spør:
– Hva og hvem er det egentlig du snakker om?
Saken er opprinnelig publisert i utgave 2025-04. Denne versjonen er forkortet. Hele intervjuet med Kaisa H. Suckow kan du lese i magaisnutgivelsen.
- Publisert: 22.08.2025
- Oppdatert: 22.08.2025
