– Vi trenger mer kunnskap om sykdommer, ulykker, selvmord og overdoser, mener rettsmedisiner Ida Kathrine Gravensteen i spalten Motstemmen. Foto: Astrid Waller
Tekst: Ole Dag Kvamme
Navn: Ida Kathrine Gravensteen
Yrke: Rettsmedisiner
Sted: Oslo universitetssykehus, avdeling for rettsmedisinske fag
Aktuell med: Boken «Hva vi levende kan lære av de døde. Fortellinger fra obduksjonssalen»
– I Norge dør mellom 42.000 og 45.000 mennesker i året. Rundt 2.400 av dem blir obdusert, 1.500 av dem hos dere på Rikshospitalet. Samtidig leser jeg at 4.500 dør i året uten klar dødsårsak? Hvor kommer det tallet fra?
– 4.500 er ikke presist. Det er en skjønnsmessig antakelse om at ti prosent av alle dødsfall skjer uventet, mangler en klar dødsårsak, og bør meldes til politiet, som kan be om obduksjon for å avklare dødsårsak.
– Hvor mange dødsfall meldes til politiet som plutselige og uventede?
– Hver gang noen dør, skal en lege fylle ut dødsattest. Hun må kunne stå inne for årsak og dødstidspunkt, og har meldeplikt til politiet ved unaturlige dødsfall, altså der dødsfallet kan skyldes en skade eller har skjedd plutselig og uten klar dødsårsak, ut fra kriterier i Helsepersonelloven og Helsedirektoratets veileder.
– Undersøker dere flere eller færre enn før?
– Det er en liten økning i antallet som sendes til obduksjon årlig de siste fem til ti årene. Det virker som større politidistrikt fører til mer standardisert og lik holdning. Frem til 1991 betalte staten for obduksjoner, men siden måtte politidistriktene betale selv. Da sank antallet.
– Ja, vel?
– Det er forskjell i økonomien til de forskjellige politidistriktene. Distriktene med lengst reisevei, som Innlandet og i Agder, har bestilt et mye lavere antall obduksjoner. Det koster å sende en kropp langt med et begravelsesbyrå.
– Hva koster en obduksjon?
– Det finnes ingen standard. Men generelt betaler de rundt 15.000 kroner, mens den reelle kostnaden nok er rundt 40.000 kroner. Så i praksis betaler sykehuset mye for en tjeneste til politiet. I tillegg til legen kommer obduksjonstekniker, lokaler og utstyr, vask og vedlikehold og mye annet.
– Er 2.400 obduksjoner nok?
– Det burde kanskje være dobbelt så mange hvis man skulle obdusert alle meldepliktige dødsfall. Men det går ikke an å obdusere alle som dør. Finland har tradisjon for å obdusere omtrent dobbelt så mange som oss i forhold til befolkningen. I en perfekt verden burde vi kanskje obdusert dobbelt så mange, da ville vi vært sikre på at vi fanget opp det aller meste av drap, selvmord, overdoser etc.
– I rundt fem prosent vil vi ikke kunne være sikre på årsaken, for vi vet ikke om det er ulykke eller selvmord. Det gjelder kanskje særlig overdosedødsfall.
– Hva finner dere at de fleste undersøkte har dødd av?
– Jeg har ikke den eksakte statistikken, men anslagsvis dør rundt førti prosent av sykdom, tretti prosent er selvmord, tretti prosent er ulykker, og bare to prosent er drap. Jeg vet at tallet ikke helt går opp, men vi er i dette landskapet. I rundt fem prosent vil vi ikke kunne være sikre på årsaken, for vi vet ikke om det er ulykke eller selvmord. Det gjelder kanskje særlig overdosedødsfall.
– Bare to prosent av dem som obduseres rettsmedisinsk viser seg å være ofre for en kriminell handling, samsvarer det med antakelsene fra politiet?
– I de fleste drap mistenker man det på forhånd. Da er også politiets kriminalteknikere med under hele obduksjonen. De tar bilder og sikrer sporprøver, fingeravtrykk, klær og personlige eiendeler. Et par ganger i året oppdager vi et drap vi ikke mistenkte på forhånd. Men igjen, dette er omtrentlig.
– Når du sier at to prosent av de obduserte dør som ofre for kriminell handling, tror du det gir det korrekte bildet av hvor mange som dør i samfunnet som ofre for kriminelle handlinger?
– Jeg tror det stemmer ganske bra. Hvis vi overfører tallet til alle som dør, betyr det at omtrent 0,01 prosent av alle som dør er ofre for en kriminell handling. Altså en av tusen døde.
– En undersøkelse i Sverige viste at av tusen rettsmedisinske obduksjoner hvor man ikke mistenkte kriminell handling, forelå det likevel et drap. Så om vi hadde obdusert dobbelt så mange som i dag, er det grunn til å anta at vi ville kunnet oppdage kanskje to ekstra drap i året, som ingen mistenkte som drap på forhånd. Men da måtte vi ansatt og lært opp dobbelt så mange, og det hele blir et spørsmål om samfunnets prioriteringer.
– Sender politiet med sine tanker og mistanker, eller må dere starte fra scratch?
– Vi får sjelden en klar begrunnelse, men det følger gjerne med en antakelse om hva som har skjedd. I en del saker skjønner vi raskt bildet. Men nei, politiet kommuniserer ikke en hunch, om en etterforsker har en mistanke om et eller annet. Men vi kan få beskjed om et uventet dødsfall, at for eksempel sønnen er tidligere domfelt for vold mot moren. Men vi må kartlegge funnene opp mot antatt hendelsesforløp.
– Du savner mer informasjon fra politiet i bestillingen?
– Det varierer. Det er viktig at vi får nok informasjon om omstendighetene. Vi forsøker å bedre dette gjennom dialogmøter. Vi ønsker å vite når de sist ble sett i live, hva som ble sett, piller? Bilder fra åstedet, en beskrivelse av dødstegn som dødsflekker og dødsstivhet, et minimum av helseopplysninger … noen ganger virker det som politiet tror vi kan lese mer ut av en kropp enn vi kan.
– Hva med overdosedødsfall, i 2023, hadde vi 388 av dem, og jeg antar dette tallet er ut fra legen som stadfestet antatt dødsårsak, og melder dem til politiet. Hvor mange av dem ble obdusert?
– De aller fleste. Men også her er det grunn til å tro vi hadde fått høyere tall på overdosedødsfall, hvis vi hadde obdusert flere. For eksempel hadde vi tidligere eksempler på politidistrikter som rapporterte lave antall overdosedødsfall, men de sendte også få til obduksjon.
– Til Aftenposten sa du at samfunnsoppdraget handlet om mer enn å avdekke drap, men også andre trusler mot sikkerheten vår?
– En ting er drap. Men vi trenger mer kunnskap om sykdommer, ulykker, selvmord og overdoser.
– Om vi hadde obdusert dobbelt så mange som i dag, er det grunn til å anta at vi ville kunnet oppdage kanskje to ekstra drap i året, som ingen mistenkte som drap på forhånd.
– Er skjulte drap noe du har på agendaen når du undersøker overdosedødsfall ?
– Ja, jeg har det litt på agendaen, alltid. Men man må prioritere. Hvis det ikke er klare indikasjoner, eller beskjed fra politiet om at noe skurrer, er man nok ikke like observant. Men alle rettsmedisinere vet at noe som ser ut som noe, kan være noe annet. Jeg er nøye med å dokumentere alle skader, se om stikk er skorpebelagt, og så videre. Vi kjører den samme, grunnleggende protokollen for mulige overdoser som i andre tilfeller.
– Når du obduserer overdoseofre, ser du noen gang tegn på at de kan ha fått i seg stoffet med tvang, eller at noen kan ha iscenesatt det som en overdose?
– Jeg har ikke hatt en slik sak selv. Men det hender de har blåmerker, da er det med i vurderingen, som skader på håndledd, hals og forsvarsskader. De kan ha snublet og falt. Mange rusavhengige har ferske og overflatiske skader. De kan ha dultet borti noe, eller vært utsatt for tvang eller maktbruk. Vi ser også nøye på hals og hender. Og vi ser under øyelokkene. Røde prikker, punktblødninger på øyet kan være tegn på forhøyet trykk på øyet etter kvelning.
– Hvordan vurderer du om en overdose er selvpåført, en ulykke eller en bevisst forgiftning?
– Det er vanskelig. Det har mye med omstendigheter og etterforskning å gjøre. I tillegg er det dette med konsentrasjon av narkotika. Dette er rettstoksikologi, og vanskelig. Vi samarbeider tett med rettstoksikologene, som er de virkelige ekspertene på dette. En skyhøy konsentrasjon kan være normalt hos en som tar rusmidler. Det er derfor vanskelig å skille doser tatt med vilje eller ved drap, uten å kjenne vedkommendes toleranse. Narkotika kan også være del av selvmordsbilde. Det kan være vanskelig å vite om det er ulykke, selvmord eller påført. Men for eksempel, hvis det er veldig mange ulike legemidler, i en svært høy konsentrasjon, peker det mer om en villet handling enn ved bruk av ett enkelt opioid. Det er også vanskelig å drepe noen ved å få dem til å innta masse piller. Det er lettere med injiserende høypotente stoffer.
– Oppdager dere ofte nye eller uvanlige giftstoffer i overdoseofre, som kunne tyde på forgiftning påført av andre?
– Nei, det skjer sjeldent at vi får en klar mistanke i hvert fall, men det hender jo det dukker opp nye høypotente stoffer i prøvene som vi ikke tidligere har sett i Norge. Et eksempel på dette er nitazener (opioider) som innebærer ekstrem stor risiko for dødsfall.
– Har man redskap til å oppdage overdosedrap?
– Vi vet ikke nok. Det er stadig metodeutvikling innen rettstoksikologi. Det viktigste er at vi må obdusere alle mulige overdosedødsfall. Tross alt obduserer vi disse fordi noen har meldt dem inn som mulig unaturlige. De aller fleste av disse blir obdusert. Men det kan være mye vi ikke har klare svar på.
– Hvor ofte ender en obduksjon av en overdose med at dere ikke kan konkludere sikker årsak?
– Et veldig godt spørsmål. Veldig mange blant de fem prosentene vi katalogiserer som «ukjent dødsmåte», er overdoser.
Hele intervjuet med Gravensteen leser du i Gatemagasinet MOTs utgave 2025-03.